Gjør forventninger oss syke?

Jeg er en person som liker å fundere. I det siste har jeg fundert over det høye sykefraværet og vår tilnærming til dette. Jeg tenker ofte at vi mennesker har så ufattelig mange muligheter til å påvirke samfunnet vi lever i, men så dukker tvilen opp. Har vi egentlig så stor makt? På tross av at vi aldri har hatt flere muligheter og har bedre levekår møter vi likevel store utfordringer. Noe blant annet det skyhøye sykefraværet bekrefter. Dette har ikke vært høyere siden 2009. Langtidsfraværet øker mest.

En gladmelding er imidlertid at helse- og omsorgsministeren nettopp har varslet om et løft for kvinnehelsen. At Norge for første gang legger frem en unik kvinnehelsestrategi. Men blir dette virkelig et løft eller bare enda et løfte som ikke følges opp?

Nedskjæringer og kutt i offentlige midler rammer hardt og går spesielt ut over sårbare grupper. Noe som igjen skaper store bekymringer hos ledere og ansatte. Mennesker som skal være viktige ressurser og ha overskudd til å bistå barn og sårbare grupper kjenner i stedet på frustrasjon og maktesløshet, noe som garantert påvirker helsen og det økte sykefraværet. Og kvinner topper statistikken.

Mennesket har et unikt potensiale
Menneskets hjerne har langt større potensiale enn enhver utviklet maskin, men vi bruker kun en brøkdel av dens kapasitet.
Menneskekroppen er ufattelig intelligent. Uten å tenke sørger den for at vi puster og holder oss i live. Den er selvhelbredende med et apotek fylt opp med hormoner som kan fornyes og gjøre underverker. Allikevel ser vi en stor økning i bruk av kjemisk fremstilte medikamenter med lovnad om bedre helse.
Kunnskap og tilgang til forskning om riktig livsstil er lettere tilgjengelig enn noen gang. Allikevel får vi flere og flere diagnoser.
Og legestanden har en hverdag med forventninger som skaper overbehandling og overdiagnostikk.
 
Jeg undrer meg ofte på hvordan dette er mulig og hva som ligger bak disse forventningene? Kan det hende at all vår kunnskap er i ferd med å gjøre oss dummere? Er det mulig at vi blir stående i veien for oss selv og vår egen naturlige livskraft og selvhelbredelse?

Hva om vi, istedenfor å sette søkelys på alt som er galt og ikke virker, er mer nysgjerrig på hva som står i veien og skaper hindre for oss. Er det mulig at vi kan mobilisere mer av det unike potensialet som bor i oss tross nedskjæringer og tilsynelatende mindre ressurser? Er det noe vi har tilgjengelig, men allikevel ikke ser eller benytter oss av?

Dette er spørsmål jeg har stilt og utforsket i mange år. I forsøket på å forstå mer, har jeg blitt opptatt av å forstå mer av EQ`en. Den menneskelig emosjonelle intelligens. Jeg har ønsket å forstå, ikke bare gjennom teoriens intellekt IQ, men også gjennom praksis hva som skal til for at vi kan videreutvikle oss som menneske. Det har ført meg inn på mange spennende veier. Veier jeg garantert ikke ville gått om jeg ikke ble bevisst hvordan mine egne krav til kontroll og ønske om å innfri omgivelsenes tilsynelatende forventninger stod i veien for min egen tilstedeværelse og livsglede.

Veiviserne i barnehage
Noen som tidlig ble oppmerksom på viktigheten av å forstå mer av EQ, emosjoner og følelser, er de som jobber med barn. Barnehageansattes store privilegier er at de er tett på og får følge menneskets utvikling fra barnsben.
De har forstått viktigheten av å møte barnet på deres følelser. Ikke der vi som voksne forventer at de bør være. Møte og støtte barnet der det emosjonelt er i øyeblikket. Det krever «oppmerksom tilstedeværelse» fra den voksne.

Men de ansatte har også sett hvordan barn tidligere og tidligere blir plassert inn i små og trange rammer. Hvordan barna må tilpasse seg systemer de hverken forstår eller passer inn i. Systemer som på ulike måter begrenser og stagnerer utviklingen av det indre fundamentet som skal være tryggheten i barnet. Det som er en forutsetning for å utvikle et indre kompass for en naturlig bærekraftig utvikling. I stedet blir de indoktrinert viktigheten av å mestre, prestere og innfri omgivelsenes krav og forventninger. Passe inn i systemet. Og slik vokser de til.

På tross av at pedagoger og lederne har meldt sine bekymringer, har rammer og arbeidsvilkår for både barn og voksne blitt trangere videre inn i skole og videre utdanning. Barnas kreativitet og spontane lek byttes ut med krav om å passe inn og å få belønning for «riktig» svar. De voksnes engasjement og tid blir oppspist av planer og rapportering. Drømmen om å bidra til menneskelig vekst og utvikling drukner i rapportering til systemet samtidig som rommet for den emosjonelle utvikling krymper.

Når det igjen kuttes i midler til skole og utdanning er det ikke vanskelig å forstå at dette tynger en allerede presset gruppe. På et øyeblikk blir planer og drømmer kastet ut med badevannet. Alt som kunne og burde skje blir igjen satt på hold inn i en uoverskuelig fremtid.

Mennesket må videreutvikles for å balansere systemets forventninger
I over 20 år har jeg i min naivitet og ukuelige optimisme jobbet for å bidra til at lærere, profesjonelle hjelpere og ledere ikke skal brenne lyset i begge ender. De siste årene har jeg sammen med min partner jobbet for å bevisstgjøre hvordan vi med enkle, men ikke lettvinte, virkemidler kan skape et større, åpnere, mer helsefremmende og bærekraftig handlingsrom mellom systemer og mennesker. Skjæringspunktets rom mellom håp og tapte drømmer der vi kontinuerlig har tilgang til påfyll av ny energi der magien skjer. Men dette rommet er sårbart.

Allerede som barn lærer vi på ulike måter å beskytte det, og etter hvert som voksen med forventning om å ta ansvar, ha kontroll og mestre, beskytter vi dette rommet så godt at i stedet for å hente energi og skape magi, opplever vi motstand og stagnasjon. Vi ser ikke skogen for bare trær og når energien er brukt, stopper selv den sterkeste opp.

På samme måte som en bil trenger strøm for å gå, trenger også vi energi som får flyte naturlig gjennom systemet. Er det energiblokkering, stopper også vi opp. Da kan det noen ganger være både godt og effektivt å få hjelp av noen som forstår hva som skjer, som kan hjelpe å løse opp så energien igjen kan få flyte fritt.

Vi har ingen garanti for at regjeringen eller andre skal gjøre noe for oss. Vi kan imidlertid håpe at det er noe på gang. Men det vi har makt til å gjøre noe med er å se oss selv. Være nysgjerrig og oppmerksomt interessert i hva som skjer i oss emosjonelt når vi møter motstand og nedskjæringer. Gjennom først og fremst å møte vår egen motstand. Aksepterer det vi kjenner på og sørger for at vi ivaretar oss selv på en god og hensiktsmessig måte vil vi frigjøre emosjonelle blokkeringer og få livsenergien til å flyte fritt igjen. Vi lager et større rom slik at vi kan utvide vårt eget perspektiv. Gjennom oppmerksom tilstedeværelse får vi større kapasitet til å se øyeblikkets unike muligheter.

Kollektiv motstand
Er det mulig at den motstanden vi som samfunn møter gjennom nedskjæringer og økt sykelighet, er et signal om at rommet vi lever i er blitt for trangt? At i stedet for å fortvile og løpe enda fortere gir dette oss en gyllen mulighet til å stoppe litt opp. Øve på å bli mer oppmerksom og nysgjerrig på hva som skjer inni oss, og undre oss om vi kan møte det på andre og mer hensiktsmessige måter enn vi kanskje gjør i dag?

Er det mulig at vi kan ta kortene vi har fått utdelt, kaste de opp i luften og se hvordan de lander? Se med mer åpne og nysgjerrige øyne hva de egentlig vil fortelle oss?

Vår misjon er å bidra til at du som ønsker å være noe for andre kan få en mulighet til å ta kortene du har på hånden og legge de på en måte som bidrar til vekst og utvikling både for deg selv og for dine omgivelser istedenfor at de leder til stagnasjon, stress og utbrenthet.