Verdensdagen for psykisk helse markeres i oktober med tema «Vi trenger å snakke mer sammen»

«Det sitter dypt. Det sitter på cellenivå.»
Jeg ante ikke hva behandleren snakket om. Jeg bare kjente, endelig er det en som forstår. Forstår noe jeg selv ikke forstår.
Etter et par konsultasjoner var jeg igjen fri til å bevege nakken normalt. Fantastisk godt å kjenne på, men det som gjorde sterkest inntrykk på meg var gleden og tilstedeværelse jeg plutselig kjente så sterkt på. Det var en symfoni av utforskning og oppmerksomme sanser jeg ikke hadde kjent på mange år. Farger og dufter som var så sterke at det var umulig å overse. Det var som de snakket med meg, og jeg kjente hvordan det fylte meg med takknemlighet over å være i livet. Et liv med et hav av muligheter å velge i, og samtidig kjente jeg en fullstendig ro på innsiden. En følelse av at akkurat her og nå var alt helt perfekt. Perfekt uperfekt.

Denne sterke opplevelsen ga meg mot og vilje til å dykke dypere inn i min historie. En helt unik og viktig historie for meg, men ikke nødvendigvis for andre. Det jeg imidlertid tenker er viktig, er hvordan vi også har en felles historie. En historie som også styrer oss bevisst og ubevisst. En historie vi sammen må snakke om og våge å løfte frem.

Derfor ville jeg starte denne bloggen med å dele en bit av min historie i håp om at det blir lettere for deg å forstå det jeg ønsker å formidle.

For meg har ikke det skumleste vært å gå inn i min egen historie. Det skumleste har vært å dele noe av det jeg har funnet gjennom min historie, og der igjen forstå mer av vår felles historie, med andre. Det innebar at jeg først og fremst måtte forstå hvordan jeg ubevisst snakket med meg selv, og endre mønstrene som ikke gavnet meg på veien mot å våge og formidle det jeg egentlig ønsker å formidle.

Spillet
Menneskets hjerne er en fantastisk intelligent konstruksjon med et hav av muligheter og potensiale utviklet gjennom tusenvis av år.

På tross av det bruker vi i dag langt mer tid og energi på hvordan vi kan bruke teknologien som ja de 30 siste årene har hatt en formidabel utvikling, og på mange måter er mer pålitelig i forhold til det vi forventer den skal hjelpe oss med, men vi allikevel ikke vet konsekvensene av. Hvor det vil føre oss.

Noe av det hjernen kan skape uavhengig av teknologi, er de beste følelser og opplevelser, men også de verste. Paradokset er at noe av det vi bruker hjernen vår mest til er grubling. Grubling og tenkning, og ofte ganske ubevisst og ukritisk. Grublerier er imidlertid ikke hjernen vår god på, men kanskje er dette ubevisst en måte vi mennesker fortsatt holder oss fast. At vi ikke fullstendig slipper tak og lar oss fanges inn i den teknologiske utviklingen som omgir oss på alle bauer og kanter.

Gjennom generasjoner har hjernen utviklet seg for å finne løsninger. Muskelkraft har sørget for trygghet og tilhørighet i flokken og etter hvert har mennesket utviklet seg til å bli mer tenkende og analyserende som har ledet oss til her vi er i dag. Og kanskje tendensen til grubling er en bieffekt og konsekvens av at vi nå ikke helt vet hvilken retning vi skal gå videre.

Grubling alene og over tid, uten ventilering og frisk luft, krever styrke og kontroll. I motsatt fall er risikoen stor for å bli fastlåst i noe som ikke har en god rot til virkeligheten vi faktisk lever i. Tilhørigheten til fellesskapet forsvinner og vi blir bare en bit i et spill der vi ikke passer inn.

Den kreative hjernen
Hjernen er kreativ. Den har evnen til å skape historier. Det fantastiske med historier, er at de skaper sammenheng, tilknytning og forståelse til den verden vi lever i og kommer fra. Den kan gi oss viktig informasjon om andre menneskers verdensbilde. Det vi har lært og erfart blir satt inn i mønstre som gjør det lettere å hente kunnskap og erfaring frem uten for mye anstrengelse når vi har behov for det.

Kjenner vi derimot ikke vår historie mangler vi noe fundamentalt og viktig i livet. Igjen og igjen må vi erfare det vi kanskje ellers kunne ha forstått var uhensiktsmessig og dårlig for oss. Hvis vi kjente og var bevisst vår egen historie og hvordan den fortsatt påvirker og styrer oss, kunne vi gjort noen nye og bedre valg. I stedet lever vi mye av livet vårt på autopilot og gjentar historiens gamle mønstre, kanskje bare farget i en litt annen drakt.

Hjernen har ikke en løsning for one fits all. Vi har fått en hjerne som er fleksibel og tilpasningsdyktig. Utfordringen er at den også har en tendens til å ville tilpasse seg og leter etter det som er kjent. Det den allerede på en eller annen måte har erfaring med. Ikke nødvendigvis bevisst. Faktisk er det stort sett ubevisst. Konsekvensen av det er at ca 95% av alle våre valg, tar vi ubevisst. Vi tar valg på autopilot og gamle vaner basert på vår historie. Og mye av historien er eldgammel. Likevel lever den i beste velgående dypt inni våre handlingsmønstre og på ulike måter styrer den våre liv.

Den gode historien
Heldigvis er det mye bra i vår historie. Den har tross alt ført oss hit vi er i dag. Mye har vi grunn til å være takknemlige og glade for. Og kjenner vi riktig godt etter, er det ikke bare forskningen som sier takknemlighet gjør noe med helsen vår. Kan hende kjenner du akkurat nå en følelse inni deg. En god følelse som sprer seg rundt i kroppen din. Og kanskje er den til og med så sterk at den treffer noen andre som også får vekket en god følelse i seg selv. Da er ikke to pluss to lengre fire, men mangedoblet som varme bærekraftige stråler ut til våre omgivelser.

Om våre handlingsmønstre og valg er gode eller dårlige avhenger derfor om vi kjenner vår historie. Om vi er i stand til å oppdage og avdekke våre egne mønstre. De gode lyse er lette å se og erkjenne, men de negative og mørke er vanskeligere. De gjør oss sårbare og sårbarhet er noe vi ikke vil forholde oss til. For bakenfor sårbarheten ligger det vi aller mest frykter skal bli avslørt. Skammen som alle har, men ingen vil snakke om.

Og den vil vi snakke mer om i en seinere blogg.