Konsulentoppdrag/ iterim ledelse: Hvordan forbereder du deg?

Av Gry Miriam Olsen

I sommer fikk jeg et nytt konsulentoppdrag. En bedrift i vekst trenger støtte innen bedriftsutvikling. De skal gjennomføre en ISO-sertifisering, bygge personalsystem, rekruttere ansatte og bygge systemer som skal danne en solid grunnmur i bedriften. Lederen er ung og kompetent. Han har vokst opp i bransjen og har faget under huden. Han har gode verdier og er ydmyk i forhold til egen kompetanse og erfaring. Slike oppdrag liker jeg. Oppdrag som spiller på hele min kompetanse, men også utfordrer meg.

Da jeg hadde takket ja fikk jeg en venninne på besøk. Gjennom vår samtale sier hun at hun kjenner at dette er noe hun ikke hadde mestret, og hun spør med nysgjerrighet hvordan jeg forbereder meg til et slikt oppdrag. Et meget godt spørsmål og jeg kjenner jeg blir svar skyldig. For ja, hvordan forbereder jeg meg? Forbereder jeg meg overhodet? Hva er pluss og minus med å forberede seg? Jeg kjenner jeg blir interessert. Hva vekker dette spørsmålet i meg?

Første tanken går til at jeg egentlig ikke forbereder meg. Hvorfor ikke? Er jeg arrogant i tilnærmingen til oppdraget? Tar jeg det ikke alvorlig? Er jeg overmodig i forhold til egen kompetanse? Jeg bestemmer meg for å være ydmyk for sannheten og nysgjerrig i min refleksjon. Hvem blir jeg om jeg ikke forbereder meg?

Jeg har vært gjennom slike prosesser flere ganger tidligere. Ofte har oppdragsgiver en tanke om at de er spesielle og derfor vil oppdraget kreve mye. Min erfaring er at vi er likere enn vi tror, men at vi ikke liker å innrømme det fordi det tar bort en del av unnskyldningene for hvorfor vi ikke er kommet lengre i våre prosesser enn det vi er.

Jeg oppdager til min store lettelse at selvfølgelig forbereder jeg meg. Den store planen er allerede klar i mitt hode. Jeg vet hva vi skal igjennom, men ikke nødvendigvis hvordan fordi det er en prosess jeg ikke kan kontrollere. Hvordan, er et felt som jeg vil skape sammen med daglig leder og bedriften i sin helhet. Gjennom å være tilstede i øyeblikket og være nysgjerrig på hva som er særpreget til nettopp denne virksomheten, vil jeg kunne bidra med det de faktisk trenger av meg. Ikke det jeg forventer de vil kreve av meg. Ville jeg kunne innta den rollen om jeg hadde forberedt meg, eller ville jeg i stedet vært forutinntatt og innstilt på å følge min plan slavisk?

Det som først kan fremstå som arrogant konkluderer jeg altså med at er ydmykt og modig. Det å «ikke forberede seg» kan føre til at jeg bommer fordi oppdragsgiver har forventninger til meg som jeg ikke kan tilfredsstille. Imidlertid tar jeg sjansen fordi jeg vil stille med åpent sinn første dag. Så den største forberedelsen jeg gjør er nettopp det å stille med åpent og nysgjerrig sinn og våge å være uforberedt og tilstede i øyeblikket med intensjon om å lære, bli kjent og forstå før jeg i samarbeid med min oppdragsgiver legger en plan for gjennomføring.

Vi er alle ulike. Vi trenger ulik grad av forberedelse og det skal respekteres, men jeg kan ikke la være å oppmuntre alle til å øke graden av tilstedeværelse. Være åpen og nysgjerrig nok i første møte til å kunne lytte, lære og tilpasse seg det som faktisk skjer i nye felt når nye relasjoner oppstår.

Et felt er det som oppstår i øyeblikket i møte mellom mennesker. Selvutvikling starter med å bli oppmerksom på hvordan du påvirker og blir påvirket av det som oppstår i disse feltene og hvordan du kan endre deg for å oppnå ønskede resultater.

En god innfallsvinkel er å spørre seg selv, hvem blir jeg nå i dette feltet. Det valgte jeg å gjøre da jeg fikk spørsmålet. Hvem blir jeg om jeg ikke forbereder meg?