Erfaring kan bli visdom

Jeg begynte tidlig i livet å undre meg over hvor ulikt vi mennesker oppfatter og reagerer på samme hendelse. Hørte jeg denne bli gjenfortalt ble jeg gjerne overrasket over det jeg hørte. Ofte var det helt annerledes enn det jeg hadde opplevd og satt igjen med av historie, men jeg tenkte at jeg sikkert hadde gått glipp av noe. Ikke fått med meg alt som hadde skjedd. Utad aksepterte jeg tilsynelatende det som ble fortalt, men inni meg satt jeg igjen med undring.

En episode jeg husker fra ungdomstiden var rett etter at jeg hadde fått lappen. Sannsynligvis var det «boblen», folkevognen til kjæresten min, jeg kjørte. Ved siden av satt min venninne. Vi hadde høy musikk på bilstereoen og nærmet oss en halvslakk sving. I et hundredels sekund tok jeg oppmerksomheten bort fra veien og jeg hører et skrik fra min venninne. Jeg ser opp og oppdager jeg er på vei over i motsatt kjøreretning med en lastebil på vei mot oss. På instinkt hiver jeg bilen tilbake på riktig side og den passerer med trygg margin.

Etterpå kom reaksjonen. Min venninne var lettere fra seg og insisterte på at vi måtte stoppe for å samle oss igjen. Jeg gjorde pent som hun sa og svingte bilen inn på en holdeplass, stanset motoren og så på henne med spørrende blikk. Hvorfor måtte vi stoppe? Jeg forstod ikke hva vi skulle.

Panikken lyste lang vei i øynene. Fortsatt gispet hun etter luft mens jeg ventet på at hun kunne gi meg en forklaring. Jeg forstod etter hvert at hun hadde blitt alvorlig skremt. Hennes reaksjon var fortsatt påvirket av hendelsen som kunne også gått gale. Min reaksjon var at det hadde gått bra og det måtte vi jo bare være glad for. Fokusene våre hadde vi rett og slett på to forskjellige steder. Hennes reaksjon var sterkt påvirket av emosjoner og hvor gale det kunne ha gått. Min var mer rasjonell og fokusert på at det hadde jo gått bra.

Heldigvis tok jeg ikke en stor diskusjon med henne den gangen, om hvem som hadde rett og reagerte riktig eller galt. Jeg vet heller ikke om hun fortsatt husker historien, men den satte sine spor i meg. I den grad at jeg ble enda mer interessert i å utforske hvordan vi tilsynelatende opplever det samme, men allikevel oppfatter og reagerer på så vidt forskjellige måter.

Et fasitsvar på denne hendelsen har jeg overhodet ikke. Det er heller ikke poenget med historien. Den har imidlertid bidradd til at jeg har ønsket å forstå mer om hvordan hjernen og nervesystemet vårt fungerer. Hvordan vi alle har, og har behov for, et alarmsystem som fungerer hensiktsmessig og beskytter oss når det er nødvendig. Men at det også kan bli stående i veien for at vi ser muligheter og kan gå trygt videre.

En av lærdommene jeg imidlertid satt, og fortsatt sitter igjen med, er viktigheten av å holde fokus på veien. Være oppmerksom til stede i øyeblikket både på det jeg selv gjør og det som skjer i mine omgivelser.

Men jeg er også blitt bevisst hvor viktig og lærerikt det er å være nysgjerrig og interessert i det som skjer på innsiden. Utforske mer av hva som skjer når vi som menneske opplever små og store ting følelsesmessig og emosjonelt. Vi kan lære mye av en faktisk ytre hendelse. For eksempel hvem som har skyld og hvem som er offer. Om det er ytre ting vi kan endre for å sikre og unngå lignende hendelser i fremtiden.

Men det aller viktigste er å forstå mer av det som skjer på innsiden. Menneskets følelsesmessige og emosjonelle reaksjoner. Forstå hvordan vårt eget nervesystem aktiveres og reagerer. På den måten kan vi lære både oss selv og omgivelsene bedre å kjenne, uten å fordømme eller klandre, men få større forståelse og etter hvert akseptere. Og aksept betyr ikke å resignere eller gi opp, men for å kunne gi slipp, nullstille og re-starte oss selv. På den måten vokse som menneske med litt større visdom.

En hendelse har blitt erfaring som igjen har ledet til litt større livsvisdom.