Hvordan klare å si nei…

I min jobb som veileder treffer jeg mange mennesker som er “ja” mennesker. De har oppnådd mye i livet gjennom å si ja, være til stede for andre og ha høy kapasitet.  Jeg var også et Ja- menneske og har til og med holdt et foredrag på BI om hvordan det å si ja til utfordringer førte meg inn i de lederstillingene jeg har vært i.

Men hva skjer når livet endrer seg? Når jobben krever så mye at det går utover hjemmesituasjonen? Når hjemme situasjonen krever mer enn vi makter?  Når livet, helsen eller alderen tar oss og vi kjenner på et behov for å begynne å si nei?

Jeg treffer en del mennesker som er i nettopp denne situasjonen. En fase i livet hvor behovet for selvivaretagelse møter prestasjonskravet og de blir stående i krysspresset mellom forventninger og behov. Dette er et kritisk og ofte emosjonelt punkt for mange. Vi er oppdratt til å være flinke, snille, gi av oss selv og sette andre først. Hva skjer med oss når vi plutselig har behov for å sette grenser og begynne å si “nei”.

Dette er en endring og endring er vanskelig for oss alle. Typiske uttalelser jeg møter er: “Jeg kan jo ikke si nei”, “Jeg prøver å si at jeg klarer ikke mer, men blir ikke hørt”, “Jeg sier nei, men ender opp med å gjøre det likevel”. Kan du kjenne deg igjen? Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg kan med trygghet si at det å begynne med grensesetting er noe av det vanskeligste vi gjør. Det kan skape vonde følelser av skam, egoisti, osv. Vi kan også møte uttalelser som “Hva skjer med deg?”, “Hvorfor er du så ego?”, “Jeg kjenner deg ikke igjen”. Andre mennesker sine uttalelser som ikke sier noe om deg, fordi det handler om hva den andre kan kjenne på av både usikkerhet og  frykt når du endrer deg.

Dette kan ofte skyldes at vi ikke setter grenser eller sier nei før det har gått så langt at vi må. Det er først når vi ikke orker mer at vi tar mot til oss. Da blir ofte grensesettingen noe brå og bastant. Da er det ikke urimelig at våre omgivelser ikke forstår hva som skjer med oss. Derfor er en gradvis endring veien til å sette sunne grenser.

Jeg anbefaler derfor å øve i fredsti, både på å lytte til egne behov, men også på å si nei. I begynnelsen kan en forklaring være greit. “Jeg må dessverre takke nei, det handler ikke om deg, men om at det har vært litt mye i det siste. “Jeg kan dessverre ikke jobbe mer overtid fordi jeg er så sliten at pusher jeg det lengre nå kan resultatet blir mer alvorlig.”

Det er mange måter å øve seg på som legaliserer ditt behov gjennom at du viser at det handler om deg og at du tar ansvar for deg.

Selvivaretagelse er som bærekraft. Det skal være litt igjen til neste ledd. Det handler om balanse og overskudd nok til å kjenne mening og glede. Drar vi det for langt er det nettopp det som forsvinner først. “Alt” blir et ork. Glede og mening med det vi holder på med forsvinner. Drar vi dette for langt kan manglende evne til å si nei plutselig få langt verre konsekvenser.

Så hvordan kan vi sette grenser for oss selv på en sunn måte? Det handler om å bli kjent med seg selv. Hva er mitt verdisett, hva er mine roller, hvor går mine grenser? Spørsmål som kan føles store og uhåndterlige alene, men interessante å utforske i trygge rom. Det å bygge opp en sterk indre kjerne og et trygt selv, skaper motstandskraft og mening med livet. Når du finner ut hvem du er og hvor dine grenser går så vil det  gi trygghet i stressede situasjoner, konflikter og nettopp i det berømte krysspresset. Gjennom å bli bedre kjent med deg selv kan du ikke bare forebygge sykefravær og utbrenthet, men du kan gjøre gode og hensiktsmessige valg for deg selv.

Vil du nå dine mål, kjenne på glede eller finne meningen med livet? Begynn med selvivaretagelse og tilstedeværelse i de små tingene så vil du gradvis også finne mot til å ta tak i de større utfordringene og steg for steg jobbe mot en bedre hverdag.

Lykke til på reisen